Funcom, ikke så «Fun» alikevel?

Funcom er jo i søkelyset for tiden.

Tenkte det var en fin tid å fortell hva de gjorde mot oss ansatte da jeg jobbet der.

-Jeg jobbet som animatør hos Funcom i noen år.

-Først og fremst vil jeg si at jeg stortrivdes på Funcom.

-Miljøet der var i alle fall den gangen helt fantastisk. Menneskene jeg jobbet sammen med var enestående og jeg har til dags dato kontakt med mange jeg ble kjent med der.

-Jeg er en arbeidsmaur.

-Jeg har en usannsynlig høy arbeidsmoral,

og jeg får alltid et slags eier-forhold til arbeidsplassen min.

-Jeg er oppvokst med foreldre som drev egen bedrift så jeg er flasket opp med kundebehandling, og har hatt forbilder som jobbet 24-7, med type to uker ferie i løpet av ett år.

-Det sitter i meg å gjøre hva jeg kan for bedriften jeg jobber i, og å «ta i ett tak» når det trengs.

( disse robot-gutta her er animert av yours truly 🙂

-I ett spillselskap har man deadlines. Dvs frister som må overholdes.

-Inga problem. Måtte jeg jobbe 36 timer i ett strekk gjorde jeg selvsagt det. Bare å brette opp armene og sette i gang.

-Jeg og mine kollegaer sa aldri nei, og hva vi skrev opp som overtid var vel i nærheten av null.

-Vi hadde hobbyen vår som jobb, så da er man ikke så nøye på å skrive timer.

-Sånn var det i alle fall. Jeg klager heller ikke på det. Jeg vil bare tegne ett bilde som beskriver mitt og mine kollegaers forhold til vår arbeidsplass.

-Vi gjorde alt for spillet vi jobbet på fordi vi hadde ett lidenskapelig forhold til det.

-Det var vårt barn, vårt skaperverk osv.

-Det ble på Funcom som det har blitt på utallige arbeidplasser.

-Da jeg begynte der var de kjempeflinke med de ansatte.

-Det var turer og utflukter og kjempekule julegaver, så ble den ene etter den andre goden fjernet til man til slutt nesten måtte putte på en mynt for å komme på do.

-Jeg overdriver selvsagt nå, men tro meg,

( som en helt utrolig skjønn jente jeg var så heldig å kjenne en stund ville ha ordlagt seg )

-Du må faktisk betale for å gå på do på Statoil ved E18 i Drammen.

-Hva har skjedd med verden?? Vel, det var en digresjon.

-I alle fall. Vi ansatte gjorde som de trofaste nordmenne vi var; vi nikket og bukket og mumlet banneord i skjegget.

-Vi visste hvor heldige vi var som fikk jobbe med det vi gjorde uten å dra utenlands.

-Det visste tydeligvs de også siden lønningene våre var sånn ca halvparten av det de ville vært om vi krysset landegrensene.

-Men man har familie, røtter, venner og kjente her til lands så man blir, og blir, og blir 😉

-Nå har dere sikkert ett greit bilde av hvordan forholdene var. Så hva var det jeg ville fortelle da?

-Vel, her er hva de gjorde:

-Ledelsen kaller inn til ett all-møte.

-De forteller oss at firmaet sliter og at vi nå har muligheten til å hjelpe.

-Funcom trengte penger og vi fikk tilbud om å kjøpe aksjer.

-Da ville vi eie litt av arbeidplassen vår, som de så på som utrolig positivt, og vi ville trygge vår egen arbeidsplass på denne måten.

-De kom med forventede tall på hva aksjene ville bli verdt når spillet vi jobbet med ble gitt ut.

-Alt var bare fryd og gammen.

-Vi trengte ikke være bekymret, for det var ikke mulig at aksjene kunne bli mindre verdt enn det vi kjøpte dem for.

-Det kunne de garantere faktisk. Det fantes overhode ingen risiko ved denne investeringen.

-Dette var helt fantastisk. Vi følte oss priviligert som var så heldige å få kjøpe aksjer i Funcom, som vi var stolte over å kalle vår arbeidsplass.

-Så vi investerte mann av huse.

-Noen lånte penger, noen fikk familie og slektninger til å investere,

og noen tømte spare-kontoene sine.

-Jeg kjøpte aksjer for 100.000,-

-Ja, du leste riktig, norske kroner. Ikke Yen, eller monopol-penger, men 100.000,- av mine sparepenger.

-Faren til en venninne av meg kjøpte for 50.000,-. En annen tok lån på 300.000,-. Og nei, ikke monoplpenger, men ekte norske kroner.

-Da du nå får vite at jeg tror vi var sånn ca 100 personer som jobbet i Funcom den gangen, så kan du tenke deg til hva som ble lagt inn av kapital fra de ansatte der.

-Litt mer enn til lørdags-godtet ja…

-Vel, dette var vel suverene greier ikke sant? Og det var det jo.

-Følelsen av at ledelsen ville at de ansatte skulle ha en eierandel i firmaet var fantastik, følelsen av samholdet da vi alle hadde tatt i ett tak og stod sammen var fantastik, arbeidsmoralen var på topp, ja-da.

-Alt var «honkey-dory», eller «fint-og-flott-og-helt-suverent» på godt norsk.

( Jeg hadde ett eget klesmerke kalt Miir i denne spill-verdenen. Jeg tror jeg må være den første virtuelle «kles-designeren» som har vært i magasinet Elle 🙂

-The good times were rolling…

 …

…Men så en dag….

-Husker ikke hvor lenge etterpå, men en dag ble vi kalt inn til ett nytt all-møte. Ledelsen hadde noe å formidle. Det var som følger:

-Bla-bla-bla-bla. Bal-bla-blaaa-bla. Bla-bla-bla. Bla-bla-blaaaa. -Det var i grunn sånn det hørtes ut for en stakkars grafiker. Masse bla-bla. Oversatt til hvermannsk betydde det:

«Vi har vannet ut aksjene, så aksjene du brukte 100.000,- av sparepengene dine på, er nå verdt type… kr 10,-»

… host… hark…eh… hva sa du?… 10?… kroner?… norske kroner?… … toppers…

-De fortsatte å prate: «MEN» ( Yes, tenkte jeg, det er ett men! 😀 ) «IKKE fortvil. Dere er våre ansatte. Tror dere virkelig vi vil svindle dere?

-Nei, selvsagt ikke. Pust med magen. Her er hva dere skal gjøre:

-Dere skal selge aksjene dere har tilbake til oss for type ett øre pr aksje.

-Dette gjør vi fordi vi bryr oss, og vi ønsker å gjøre det best mulig for dere.

-Da kan dere skrive av tapet på skatten og dere slipper å sitte med en hel haug verdiløse aksjer.

-Vi kommer så til å gi dere NYE akjer som vil tilsvare investeringen dere har gjort.»

-Så jeg som hadde investert 100.000 norske spare-kroner i de gamle nå vasstrukne aksjene, ville nå få NYE aksjer med tversoversløyfe, som da var verdt 100.000 norske spare-kroner.

-No worries, eller ikke-fortvil-du-kan-stole-på-oss på norsk.

-Og tiden gikk…. og gikk…. vi etterlyste de NYE aksjene og de var seeelvsagt på vei…  Og tiden gikk… og gikk… og gikk og zzZZZ….

 

( Klokkene til ledelsen i «Fun»com ser i alle fall ut til å ha stoppet. DET er sikkert )

-En stund senere, ett halvt år, ett år, to år – husker ikke helt lenger, ble i alle fall jeg langtids sykemeldt pga ryggen.

-Jeg var borte i ett års tid da jeg til slutt måtte si opp. Jeg måtte til slutt innse at jeg aldri ville klare å sitte åtte timer på en stol mer.

-Jeg etterlyste aksjene rett før jeg gikk over til å forelese animasjon i stedet for å animere selv, og de jobbet fremdeles med saken da. Ja-ja tenkte jeg. Det tar vel litt tid å ordne sånt da.

-Det er nå rundt en 10 års tid siden jeg ble sykemeldt.

-Jeg har enda ikke fått aksjene mine.

_____________________________________

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s